Hva om vi plutselig skulle dukke opp på et helt tilfeldig sted i universet, hva ville vi mest sansynlig se? Svaret er nesten sikkert: ingen ting, absolutt ingen ting.
Menneskets øye er utviklet for jorden, at vi i det hele tatt ser stjerner er bare fordi det ikke fantes noen evolusjonær grunn til at vi ikke skulle se dem. Vår aller nærmeste kjempegalakse Andromeda har en diameter tilsvarende 8 fullmåner og renner over av lys fra hele 800 000 000 000 soler. Likevel ser vi den ikke. Det fantes ingen evolusjonær grunn til at vi skulle se den (Man kan bare lure på hva slags nattehimmel de mest skarpøyde dyrene ser).
Slik universet beskrives er det for det meste tomt rom. Jeg pleier å tenke det som en nesten skyfri dag med bare flortynn skydis høyt oppe i atmosfæren. Skyene representerer filamenter av galakser som samler seg i universets enorme tomrom.
Avstandene i universet er slik at de ubrukeliggjør det menneskelige sanseapparat. Vi ville ikke se noen ting.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Spennende tanker. Hvis det ikke finnes noen evolusjonær grunn til at vi ikke skal se stjernene, finnes det kanskje en evolusjonær grunn til at vi skal se dem? Jeg kunne godt tenke meg å berike sanseapparatet med imaginative/fantasi-krefter for om mulig å brukeliggjøre mennesket som observatør både i og av kosmos. Mon ikke Kepler og Co med penn, papir og en smule matematikk anvendte nevnte "egenskaper"? For øvrig skal jeg fra tirsdag førstkommende til over påske, fra en plett på jorden hvor himmelen er mørkere og luften varmere enn her, med egne øyne ta en titt deler av Andromedagalaksen.
SvarSlett