Hvorfor planeter og måner tenderer mot sirkelrunde baner.

Det hevdes at planetsystemer begynner som en skive av støv rundt en protostjerne. Den diskoslignende formen skyldes ensemblets "angular momentum" (hva nå pokker det heter på norsk) som igjen er gjennomsnittet av hvert enkelt støvfnuggs opprinnelige angular momentum.

Overføring av angular momentum mellom partiklene vil etterhvert bevirke en ensretting av støvfnuggenes retning og hastighet. Når interaktiviteten støvfnuggene i mellom svekkes vil gravitasjonens fokuserende effekt tilta.

Gravitasjonens dominans vil føre til eksponentielt økende fortetting inntil ev kjernekrefter tar over hegemoniet.  Dette er mekanismen bak dannelsen av astronomiske legemeer.

Hadde gravitasjon vært ensartet og utligning av angular momentum forblitt den sterkeste formende kraften ville diskosen etterhvert blitt omdannet til en supetynn skive av partikler i perfekte sirkelbaner. Men partikler nær nok i avstand og relativ hastighet vil kretse om et felles tyngdepunkt. gravitasjonen forhindrer at slik utjevning finner sted, den forsterker all ujevnhet i fordeling av massen. To

På sikt vil det føre til at skiven løses opp i lokale hvirvler som gjennom samme type prosess utvikler seg til protoplaneter som etterhvert fanger hverandre opp og danner planeter og måner med baner som utgjør et gjennomsnitt av alle påvirkninger. Ujevn massekonsentrasjon i den opprinnelige skiven vil føre til mer eller mindre elliptiske baner.

Tror jeg.

Info please!

 

NS230110s46

Skjønner ikk dette: - governed by relativity.
Relative til hva da?

Typisk eksempel på for lite informasjon.

Aspects of Nothing-3

Overfor konseptet ingenting må selvArchimedes gi tapt. Senker du et legeme i ingenting fortrenges ingenting og ingenting går til spille.

The Big Bang gjorde overhode ikke forskjell for det ingenting det oppsto i. Like så gjerne som å tenke oss TBB som en eksplosjon kan vi derfor tenke oss den som en implosjon, for det finnes ingen målestokk for stort og smått, intet "større enn", "mindre enn".

   

Aspects of Nothing-1

Tittelen brukte jeg første gang for å imponere en jente, syntes den låt bra. Jeg brukte den til en short story, men ikke den storyen tittelen egentlig var tenkt til. Det var nemlig et essay hvor jeg ville skrive ned kveldstanker om hva jeg kunne få ut av konseptet ingenting.

For meg var slike tanker på mange måter et alternativ til å telle sauer. At svaret i utgangspunktet gir seg selv gir hele øvelsen et avslappende humoristisk anstrøk.

Aspects of Nothing-2

Universet og øynene som ser

Hva om vi plutselig skulle dukke opp på et helt tilfeldig sted i universet, hva ville vi mest sansynlig se? Svaret er nesten sikkert: ingen ting, absolutt ingen ting.

Menneskets øye er utviklet for jorden, at vi i det hele tatt ser stjerner er bare fordi det ikke fantes noen evolusjonær grunn til at vi ikke skulle se dem. Vår aller nærmeste kjempegalakse Andromeda har en diameter tilsvarende 8 fullmåner og renner over av lys fra hele 800 000 000 000 soler. Likevel ser vi den ikke. Det fantes ingen evolusjonær grunn til at vi skulle se den (Man kan bare lure på hva slags nattehimmel de mest skarpøyde dyrene ser).

Slik universet  beskrives er det for det meste tomt rom. Jeg pleier å tenke det som en nesten skyfri dag med bare flortynn skydis høyt oppe i atmosfæren. Skyene representerer filamenter av galakser som samler seg i universets enorme tomrom.

Avstandene i universet er slik at de ubrukeliggjør det menneskelige sanseapparat. Vi ville ikke se noen ting.
 

Aspects of Nothing-2

Ingenting er en tilstand jeg forestiller meg var alt-omfattende inntil "the big bang" tilsynelatende gjorde ende på konseptet. Min første tanke om ingenting var nettopp dette: Hva gjorde "the big bang" egentlig med konseptet Ingenting? Det forbløffende svaret jeg kom frem til ble:
ingenting!


Aspects of Nothing-3