”Seeing is believing” - konsekvenser av rommets krumming

Jeg leste en gang om en teori som kalles ”Seeing is believing”. Jeg la meg spesielt i selen for å forstå hva den gikk ut på og senere forklarte jeg den for en venn med følgende bilde:

Man har tre mobile ringformede racerbaner og plasserer dem slik at den minste faller innenfor, det andre på grensen og den siste utenfor hendelseshorisonten til et sort hull.
Man plasserer sin SuperFerrari på den ytterste banen og merker at sentrifugalkraften øker med farten intil den blir så stor at man slynges av banan.
Man prøver midterste bane og oppdager at den fortoner seg snorrett og uansett hvor fort man kjører merkes ingen sentrifugalkraft.
Den innerste banen ser ut til å krumme gal vei. Igjen merker man at sentrifugalkraften øker inntil man slynges av banen - men denne gangen slynges man innover!

Hvorfor? Mitt svar er, ut fra min forståelse av Seeing is Believing: fordi rommets krumming er større enn banens.